Arkivdagen 2016

Fredag 11. november 2016 arrangerer arkivene i Oslo seminar på Stortinget. Hør Hans Olav Lahlum, Monica Kristensen Solås, Tor Bomann-Larsen og Aina Basso fortelle om sine erfaringer med arkivene.

plakat-arkivdagen

Advertisements

«Fødested: Sverige» Fattige svensker i Kristiania rundt 1900

Et av foredragene under seminaret om migrasjon i Stortinget 12. november var om innvandring fra Sverige til Kristiania fra slutten av 1800-tallet, belyst gjennom Fattigvesenets arkiv i Oslo byarkiv. Her er Johanne Bergkvists foredrag.

Hei jeg heter Johanne Bergkvist og jobber som historiker i Oslo byarkiv.

I dag er tema migrasjon og jeg skal snakke om de svenske innvandrerne i Kristiania rundt 1900 – nærmere bestemt svenskene vi finner i fattigvesenet.

Dere skal få møte Selma Marie, Christine, Oskar og Anders som alle var innom fattigforstanderens kontor.

This slideshow requires JavaScript.

Kristiania – Innflytternes by

Oslo er innflytternes by. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til storbyen fra fjern og nær i store tall fra midten av 1800-tallet. Flyttestrømmen til byen fant sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Bare fra 1895 til 1898 hadde Kristianias befolkning vokst med over 40 000 innbyggere til 226 423. Bildet dere ser av arbeidsstokken ved Nydalens compagnie fra rundt århundreskiftet kan stå som en illustrasjon på det.

Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri.

Fra 1860 kan vi snakke om en masseinnvandring av svensker. Helt frem til 1920 var svenskene den største innvandringsgruppen til Norge. Mellom 1866 og 1900 ble det registrert 52702 svenske innvandrere til Norge. Fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig kom det mer enn 100 000 svensker til Norge.

Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27 % av alle utlendinger i landet i 1900 (vi bruker 1900 som sammenlikningsgrunnlag da vi ikke har noen statlig folketelling for 1905). I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere.

Svenskenes «reserve-Amerika»

Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene.

For dem var Norge et slags ”reserve-Amerika”, eller «fattigmanns Amerika». Danmark ble kalt det samme. Norge var en erstatning for oversjøiske utvandringsmål

Svenskene slo seg i hovedsak ned i Kristiania eller Østfold. Her hadde enkelte kommuner som Handel oppe i 30 prosent svensker. Innvandringen var da til byene rundt Oslofjorden slik det det var for befolkningen i det indre av Østlandet. For mange var også Kristiania den nærmeste byen, og slik minner svenskenes vandring til Norge mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring. Innvandringen kan dermed ses på som en del av urbaniseringen i siste halvdel av 1800-tallet. Grensen mellom de to landene skapte få hindringer, politisk eller kulturelt og selv om de var innvandrere trenger flyttingen i hovedsak en regional heller enn nasjonal forklaring.

Hvem var svenskene som kom? Et typisk bilde av de svenske arbeidsvandrerne er rallarne: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så.

Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre avsmåbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.

Mange var spesialiserte grøftegarvere og arbeidet med drenering. De gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var generelt gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri. Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge.

Årsaker til migrasjon: Push og pull

Hvilken dragning hadde Norge og Kristiania for svenskene?

En sentral migrasjonsteori handler om at push og pull faktorer er avgjørende for om personer migrerer. Push er de negative faktorene som dytter folk fra seg, pull de positive som drar folk til seg. Når en ser på masseinnvandringen av svensker til Norge og Kristiania fra 1860 er det selvsagt ikke tilstrekkelig å se på individuelle faktorer.

Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for masseinnvandringen. Unionen og unionsfellesskapet med Sverige var selvsagt en viktig ramme for svenskenes flytting til Norge. Det er likevel ikke snakk om masseinnvandring før 1860. En viktig grunn til det er at da ble det mye lettere å bevege seg over landegrensene.

Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om det. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.

I 1859 bestemte Stortinget å oppheve passtvangen fra 1860. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i fem år fikk hjemstavnsrett – rett til å bo – og med den – retten til fattighjelp. Fram til 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste andre europeiske land. Men fra 1860 opphevet også Sverige passplikten.

Porten for å komme inn i landet ble lavere, dette gjaldt helt frem til 1901 med innføring av Fremmedloven. Alle utlendinger som da kom til Norge måtte vise til at de hadde erverv og ta fast opphold måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet. Det kom en ny passlov i 1917, loven innebar at alle utlendinger, måtte søke et statlig kontor, Centralpasskontoret, om å få lov til å bosette seg i Norge. Unntaket var svenskene, som fortsatt kunne bosette seg.

PUSH: La os se på noen sentrale push-faktorer. Hva reiste svenskene fra?

Arbeidsvandrerne kom fra Svenske kom fra utkantsområder Dalarna, Norra Bohuslän og Värmland – til dels svært marginale områder av Sverige. Områdene var geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort.

På slutten av 1860-tallet var det kriseår mange steder på den svenske landsbygda. Det var økonomisk nedgangstid. Befolkningsvekst og «hemmansklyvning», det vil si oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. Fra 1880-årene ble Sverige rammet av en jordbrukskrise.

PULL: Norge var på mange måter mulighetenes land med arbeid på slutten av 1800-tallet. Det var lett for innvandrere å få arbeid. I Kristiania blomstret industrien, og byggevirksomheten farm til 1899. Det vare et høyere lønnsnivå i Norge enn i svensk industri. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten.

Det ble også etablert sterke lokale kontakter – som lettet flyttestrømmen mellom distriktene.

Svensker i fattigvesenets arkiv

Arkivet etter Fattigvesenet i Kristiania inneholder et rikt personhistorisk materiale. Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for «å bringe deres rette hjemstavn på det rene», var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Reisende og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag. Det er bevart 234 forhørsprotokoller for årene 1877 til 1930 med beskrivelser av rundt 200.000 personers livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor.

Slike hjemstavnsforhør gir oss anledning til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vogge til grav, så fra vogga til fattigvesenets kontor. Selv om deres egentlige formål er å få sendt regninga til rett hjemstavnskommune.

Selma Marie på fødselsstiftelsen

Svenskene var, som i resten av landet, i stort flertall blant utlendingene: 9677 svensker bodde i Kristiania den 31. desember 1904. De bodde over hele byen. Ved hjelp av Fattigvesenets forhørsprotokoller kan vi følge enkeltpersoner som kom i vanskeligheter i byen.

Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstiftelsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme.

I Fattigvesenets Hjemstavnsforhør, protokoll 73 fra Fødselsstiftelsen 30/1-1903 – 16/6-1905, folioside 332 finner vi forhør fra 16. mars 1905 over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av friplassene fattigvesenet hadde der. Fødselsstiftelsen, opprettet i år 1818, lå der regjeringskvartalet nå er, og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme, så dette var byens eneste alternativ til hjemmefødsel før 1914 da Rikshospitalets kvinneklinikk kom.

Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år. Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp. Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.” Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold.

Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe. Det var også svenskene i byen. Historien om Selma fra Värmland, en av mange svenske ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i «uløkka» er derfor ganske typisk. Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere «Sverige» i margen på henne. Selma hadde ikke bodd lenge nok til å være B.t. – byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige.

Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder – som Selma – kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mangesvenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma.

Selma Marie var altså ikke BT, byen tilhørende og regningen for oppholdet på fødselsstiftelsen ble sendt til Sverige.

Byen tilhørende?

Om hun var byen tilhørende var også spørsmålet Fattigvesenet var opptatt av når det gjaldt Christine. Da den svenske tjenestejenta og industriarbeidersken Christine døde i 1895 kranglet de to fattigstyrene Kristiania og Aker om hvem som skulle betale hennes sykeopphold og begravelse. Det er derfor vi i dag kjenner hennes historie.

Christine kom til Kristiania i midten av 1870-årene og fikk jobb ved Hjula fabrikker. I 1887 ble hun syk og da hun ble innlagt på sykehus ble hun tilkjent hjemstavn i Kristiania. Fattigkassa her skulle betale hennes utgifter. Fattiglovene krevde at folk ble understøttet på sitt hjemsted, det vil si det siste stedet personen hadde bodd sammenhengende i to år. For utlendinger gjaldt det fra 1886 at de måtte ha hatt fem års opphold i landet for å få hjemstavnsrett. Andre skulle forpasses ut av landet om de var hjelpetrengende. Christine hadde vært mer enn lenge nok i landet til å få understøttelse denne gangen.

Etter sykehusoppholdet tok hun arbeid på Hjula fabrikker fram til sommeren eller høsten 1892. Da ble hun igjen for dårlig til å klare fabrikkarbeidet og tok tjeneste hos en byggmester Anderson i Lysaker. Ved juletider var hun blitt så dårlig at hun heller ikke klarte arbeidet som tjenestejente. Hun lot eiendelene stå igjen hos sin tidligere husbond, lånte penger av ham og reiste til sin søster i Värmland. Målet var å bli frisk nok til å komme tilbake og gjenoppta arbeidet på Hjula fabrikker.

 

Men sykdommen ble langvarig og hun var så dårlig at hun først klarte å reise tilbake til Norge etter et halvt år. Hun bodde da en tid hos søsteren Martha Olsen på Ammerud i Aker før hun i august 1893 igjen ble lagt inn på sykehus, nå for Aker fattigkommisjons regning. På sykehuset døde hun et og et halvt år senere, i januar 1895. Hva som feilte Christine og om hennes private liv får vi vite lite. Men saken om utgiftene på 875,- som sto igjen etter at alle hennes eiendeler var solgt, kom opp i byretten i Kristiania.

Aker fattigkommisjon krevde å få refundert utleggene ved Christines sykdom, men fattigkommisjonen i hovedstaden nektet å betale ettersom de mente hun hadde tapt hjemstavnsretten i Norge fordi hun hadde reist til Sverige da hun ble syk. Aker fattigkommisjon tok saken videre og fikk refundert utleggene av statskassen. Men da statskassen søkte å få pengene tilbake fra Sverige fikk de svar fra svenske fattigmyndigheter om at pikens reise til Sverige måtte betraktes som et besøk, at hun ikke hadde tatt opphold i Sverige på nytt og derfor ikke tapt sin hjemstavnsrett i Norge.

Saken kom dermed opp i Byretten i Kristiania hvor tvisten handlet om hvem som skulle betale for Christine Olsens fattigstøtte: Kristiania der hun hadde hatt opphold nesten hele sitt voksne liv, Aker der hun døde eller fødelandet Sverige hvor hun hadde vært hos familien da hun ble syk?

Hvem vant dragkampen mellom Kristiania og nabokommunen Aker? Selv om Christine Olsen var en innflyttet utlending og oppholdet i hennes opprinnelige hjembygd i Sverige varte så lenge som et halvt år, kom Byretten fram til at hun helt fra hun ble voksen hadde hatt opphold og levebrød i Norge. De mente derfor at hun ikke kunne regnes som utlending. Byrettens kjennelse var at innstevnete Kristiania fattigkommisjon ble pålagt å betale 875,- til Akers fattigkommisjon, med fire hundre kroner i årlig rente av det fra 13. januar 1898. Dette skulle etterkommes innen 15 dager.

Christine Olsen er en av hundretusen skjebner du kan finne i fattigvesenets arkiv. Bruddstykker fra livet til en veveriarbeider ved Hjula ved Akerselva. En historie som er bevart fordi noen skulle betale regninga.

Kilde: Christine Olsen Aker fattigvesen, Journalsak 1895

Uttransportert til Sverige

Men det var ikke slik at alle svensker som trengte hjelp av fattigvesenet fikk bli i landet.

Det fantes nemlig en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det ble selvsagt ikke gjort med alle, men i fattigvesenet finner vi en god del eksempler. Det er gjerne personer som ble sendt over grensa, og så gikk de tilbake over igjen. Dette vet vi fordi vi finner dem igjen i kildene året etter også.

Dagarbeider Oskar Emil Andersen fikk i 1911 15 kroner til husleie. Han var en tidligere svensk soldat og gift med en norsk kvinne, Martine Gabrielsen fra Vestre Bærum. Oskar hadde fått støtte tidligere. 15. Mai 1909 ble han hjemforpasset til Sverige. Han vendte tilbake til Norge samme dag.

I den kommunale forvaltningsberetningen finner vi tall fra både politiet og fattigvesenet, men det er ikke oppgitt hvor mange fattige som ble uttransportert til Sverige. En i 1909 ble 54 svensker utvist etter Fremmedloven av 1901, 51 menn og 3 kvinner. De utgjorde 80 prosent av alle utlendinger som ble utvist det året (68 personer).

En søknad om statsborgerskap

I fattigforhørene finnes det også en rekke forhør i forbindelse med søknad om statsborgerskap.

I 1888 ble Norges første lov om statsborgerskap innført, basert på prinsippet om avstamming, om blod, jus sanguinis. Det begrenset muligheten for innvandrerne at statsborgerrett ble ervervet først og fremst fra fødselen av, av ekte barn hvis foreldrene hadde statsborgerrett, for uekte etter morens statsborgerrett. Fremmed kvinne fikk rett til å gifte seg med norsk mann.

For innvandrere gjaldt det at de kunne søke. Søkeren måtte ha bodd i Norge i tre år på rad, ha hjemstavnsrett i norsk fattigdistrikt og godtgjøre at han og familien ikke falt fattigvesenet til byrde. Personen måtte være myndig og måtte ha plettfri vandel. En Catch-22 situasjon fra 1896 da statsborgerskap ble en forutsetning fro å få hjemstavnsrett. Praksis ser ut til å ha vært Fattiglovens krav fra 1886 om 5 års opphold i samme fattigkommune for en utlending å opparbeide seg hjemstavn.

Den svenske loven om statsborgerrett fra 1894 bestemte at svensker som hadde vært borte fra hjemlandet mer enn ti år mistet sitt svenske statsborgerskap. Dermed sto mange svensker som statsløse

Det var relativt lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. På noen områder sto de i en særstilling, de ble blant annet ikke omfattet av begrensningen på utlendingers rett til å erverve jord og naturressurser. Hele 90 prosent av hovedpersonene som fikk statsborgerrett i 1891-1900 var svensker, i alt 3576 menn.

Svenskene kom fra alle samfunnslag, de fleste som søkte var faglærte eller halvfaglærte arbeidere. Det fantes likevel en god del søkere med tittel «arbeider». Krav var med Fremmedloven av 1901 til bofasthet og å klare seg selv økonomisk. Et mål med det var å stoppe dem som ble ansett som vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som Stortingsdebattantene mente strømmet over grensen fra Sverige. Det ser likevel ut som det var en smal sak å få statsborgerskap for de svenskene som søkte.

En av dem vi finner mellom alle de andre forhørene i Kristiania fattigvesenets lange rekke med forhørsprotokoller er Anders Svendensen (sannsynligvis opprinneli Svensson) Nordsrøm, med andragen om norsk statsborgerskap.

Fattigvesenet hadde blitt skrevet til av Kristiania magistrat for å utføre forhøret, målet var som ved de andre forhørene å finne ut hvor personen hadde hjemstavn, og hvor lenge han hadde vært i landet for å se om han hadde rett på Statsborgerskap.

Forhøret følger Anders fra Sverige, hvor han var født i 1865 i Jernbo Sock i Elfsborgs län av foreldre arbeider Svend Erikson og hustru Stina. Han reiste fra Sverige i 1888, reiste da til Id hvor han var til 1889 og så til Fredrikshald til august 1890 da han reiste til Kristiania. Han ble innlagt på Rikshospitalet i 1895, søkte så arbeid i Elverum før han reiste tilbake til byen igjen.

Anders hadde ikke tidligere fått støtte fra Fattigvesenet og han opphold på Rikshospitalet var betalt av Sverige og all annen hjelp benektes. Han giftet seg i 1893 med sin korne Andrea Berntsen (norsk er det bemerket i parentes) og ved søk folketellingen fra 1910 finner vi Anders og han står oppført med Norsk som statsborgerskap. Nå hadde han og Andrea fra Kongsvinger ni barn og han arbeidet i Veivesenet.

Byens hukommelse

Oslo byarkivs visjon er å være hele byens hukommelse, og gjøre denne hukommelsen tilgjengelig for så mange som mulig og på så mange måter som mulig.

Svenskene i byen er en viktig del av Byens hukommelse, og med den forholdvis store innvandringen som har vært de siste 10 årene er det morsomt å se hundre år tilbake i tid og se at dette ikke er noe nytt.

Personene vi finner i Fattigvesenet er ikke en marginal gruppe, men det er heller ikke den eneste kilden vi finner svensker i byen.

En liten oppfordring til slutt: følg oss på Facebook

 

Omvisning og utstilling i riksarkivbygningen

På Arkivdagen lørdag 14. november kl. 12-14.30 blir det omvisning i fjellmagasinene i Riksarkivet.

  • Omvisning i fjellmagasinene (kl. 12:00 og 13:00 er fullbooket. Ledige plasser kl. 12:30). Tema: kilder til innvandring og utvandring gjennom tidene.
  • Se også utstillingen ”I siste instans” – Høyesterett gjennom 200 år.
  • Salg av kaffe og kaker.

Påmelding innen 11. november til arrangementer@arkivverket.no eller telefon 22 02 26 00. Oppgi ønsket tidspunkt for omvisning ved påmelding. Fremmøte i resepsjonen i Riksarkivbygningen senest 10 minutter før omvisningen starter. Av sikkerhetsmessige hensyn har vi dessverre ikke mulighet til å ta med rullestolbrukere på omvisningen.

Arkivdagen 2015

Temaet for Arkivdagen 2015 er Grenseløst. Arkivene i Oslo har valgt å fokusere på migrasjon. I fellesskap arrangerer vi et seminar på Stortinget fredag 13. november kl. 12.30-15. Seminaret er for alle interessere. Meld deg på!

Program
Oppmøte 12:15 i resepsjonen på Løvebakken.
• Velkommen v/stortingsarkivet
• Innledning v/Knut Kjeldstadli (UiO)
• «Udvandring» på Stortinget – behovet for kontroll og mennesket som ressurs v/Marthe Hommerstad
• Kilder til utvandringshistorie i Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo v/Fredrik Larsen Lund
• «Fødested Sverige». Fattige svensker i Kristiania rundt 1900 v/Johanne Bergkvist
• Sag møter sigd – Norske skogsarbeidere i Sovjet i mellomkrigstiden v/Ole Martin Rønning
• Arrangementet avsluttes med en valgfri omvisning i Stortinget

Påmelding innen 10. november: Arkivdagen@arkivverket.no